Hva er et barn? Hva kjennetegner kategorien? Er det dem som tror på julenissen? Er det dem som er under en viss høyde? Er det dem som enda tror på verdensfred? Er det dem som nekter å gjøre det de ikke har lyst til? Er det dem som har en mor og far? Er det dem som har snurret så og så få ganger rundt solen?
Eller er du et barn om du rett og slett er mørkredd?

Så har vi voksne. Samme sak egentlig. Er man voksen om man har snurret lenge nok rundt solen? Er man voksen om man kan å kjøre bil? Er man voksen om man ikke er trøtt etter klokka 2 på natta? Er man voksen om man har gitt opp menneskets godhet? Er man voksen om man tvinger seg selv til ubehageligheter for andres glede?
Eller er man voksen om man er 1.80 høy?

Så fortsetter vi over til menn. Fortsatt like vanskelig syes jeg. Er det når man er sterk at man er mann? Er det om man ikke gråter av triste filmer at man er mann?  Er det om man raper høyest at man er mann? Er det om man kjører traktor at man er mann? Eller er det rett og slett bare å ha en penis for å være mann?
Og i såfall, hva er da forskjellen på “gutt” og “mann”?

Kvinner er samme sak. Er man kvinne om man kan å bake boller? Er man kvinne om man sminker seg? Er man kvinne om man går i skjørt? Er man kvinne om man er redd for edderkopper? Er man kvinne om man er sykepleier? Er man kvinne om man har pupper? Er man kvinne om man kan sy og lappe klær? Eller er man kvinne om man ikke kan forskjellen på et karosseri eller kåsseri? Og hva er forskjellen på “jente” og “kvinne”?

Dette er bare noen få av de spørsmålene jeg stiller meg. For jeg lurer nemlig på hvem den “geniale” personen er som har sittet å funnet opp alle kategoriene og hvordan man skal sortere inn i dem. Om du vet, vær så snill å forklar meg!

Hva tror du om alt dette..?

Så til saken; Kvinnfolk. (Det finnes alltid unntak, keep that in mind while reading..)

Vi har jo to “raser” her. Kvinnfolk og mannfolk. Mannfolk skal jeg ta for meg senere. Men jo, kvinnfolk. Dem som setter barn til verden, lurer menn rundt lillefingeren og kan ha like mye makt om de er presidenter eller vaskedamer. For det kvinnfolk vil, får stortsett kvinnfolk til. På en eller annen måte. For jo, det stemmer nok i mange tilfeller at menn ofte har mer fysisk styrke. Du vet, når det kommer til rå, fysisk vold. Men det som er så skummelt med kvinnfolk, er at vi trenger det ikke. Vi trenger ikke store, harde never selv. For det er ALLTID noen som gladlig slår for oss. Og det en mann ofte trenger fysisk styrke til, klarer ofte kvinnfolk bare med ord, ja, kanskje tilogmed bare et blikk.

Mystikk er noe kvinnfolk har medfødt, hvorvidt hver enkelt vil spille på det er individuelt. Men poenget mitt her er egentlig: Kvinnfolk er så jævlig mye farligere enn det mange tror. En mann kan veive med balltrær og skremme vannet av folk, men når du står der i hypnose, dansende tett, tett intill den fine dama som smilte så lurt… Plutselig kjenner du kaldt stål skjære gjennom ryggen, eller en lydløs kule bryte gjennom jakka.

Man trenger ikke særlig mye muskler for å fyre av ei kule.
Kvinnelig list er det noe som heter. Og uansett hvor mann du er – det ligger noe i det der. Jeg lover.

Andre ganger er det vondeste i verden å lure. Det å f.eks ikke vite hvor man står. Hvordan noen ser på en. Man har ikke noe å lene seg på eller forholde seg til. Det kan være et sant helvete.

Så kommer det store spørsmålet; Skal man spørre? Vil man egentlig finne det ut? For, i alle fall jeg, er ofte veldig redd for svaret. Reaksjonen. Kanskje var det hele bedre når jeg ikke viste? Vel, dette er nok bare en del av de skremmende sjansene vi må ta i livet. Besluttninger vi må gjøre. Og i ettertid – lære oss å leve med.

Virkelighetsfrykt

Jeg stivner
tørr ikke
snu meg

tørr ikke
se etter

vet så alt for godt
hva jeg vil
få øye på

bare tanken
bildet jeg
selv lager
i hodet mitt
svir

tenk da bare
hvor vondt
det vil gjøre
når jeg snur meg
fester blikket
og ser det

for jeg vet så godt
at da
akkurat i det øyeblikket

blir det virkelighet

For meg er det utrolig stor forskjell på det å selv oppsøke slikt, og det å bli oppsøkt. Når jeg selv oppsøker det er jeg forberedt, bestemt og jeg vet hva jeg ønsker å oppnå. Denne gangen var jeg sliten, hadde dårlig energi og var totalt uforberedt og det var ikke ønsket i det heletatt. Når jeg oppsøker slikt føler jeg at det er jeg som har kontroll på
situasjonen, for det er jeg som går inn for det. Men når det blir slik har jeg ingen kontroll. “Det” har kontrollen. Og det skremmer meg.

Håper ting ble litt klarere nå (:

Det var sent, ganske mørkt og været var jævlig. Regna og blåste som faen. Jeg og Sol hadde rigga oss inn på stabburet, som var eldgammelt og falleferdig. Vi lå i hver vår seng på loftet med kjellerlemmen. Sol var trøtt som faen og ville sove, mens jeg var lys våken. Etter å ha ligget i stillhet og hørt på ekkle knirke og smelle -lyder prata jeg litt i telefonen for å få tankene over på noe annet og forhåpentligvis bli litt søvnig. Så, midt i samtalen sier han jeg prater med; “Hvem var det?” Jeg skjønner ingenting og sier; “Hæ? Hva da?” Han forklarer så at han hørte en guttestemme hos meg og lurte på hvem det var. Jeg ble selvfølgelig temmelig redd, for det var jo bare meg og Sol der oppe. (?)

Jeg prater i telefonen en stund til, før batteriet mitt tilsier at jeg må legge på. Jeg er trøttere, men å sove er fortsatt veldig vanskelig. Sol har slokna for lengst. Så hører jeg det, helt tydelig. Noen går i trappa og løfter opp kjellerlemmen. Kroppen min reagerer med å sende kuldegys opp ryggmargen. Kjellerlemmen er bak meg og jeg tørr ikke snu meg. “Sol…” Hvisker jeg. Men det å få kontakt er så godt som umulig. Jeg tar tak i benet hennes og rister hardt. “Sol! Faen, jeg gir meg ikke før du våkner!” sier jeg høyere. Hun grynter. “Hørte du det?!” Sier jeg. Men hun hadde ikke fått med seg noe som helst. “Sol, jeg er faens så redd nå. Du får ikke sovne fra meg!” Jeg mener det virkelig, og hun hører det. “Kom hiiit” sier hun og jeg hopper med det samme opp i senga hennes. Hun tar hånden min i sin og vi ligger der og prater shitprat (hvor bevisst hun var er usikkert) før jeg blir rolig igjen og sovner.

Det der må ha blitt verdens søteste bilde (: Jeg er så glad i deg <3

Grunnene til at jeg skriver “visstnok” osv., er fordi jeg aldri helt har forstått greia. Eller, forstår det gjør jeg jo. Jeg bare.. Liker det så lite. Det er jo enkelt og greit, det med at allmennheten blir mistenksomme om de ser “voksne menn” knytte bånd med “småjenter”. Slik har visst samfunnet blitt og det er visst “unormalt” eller noe i den duren. Okei.. Men jeg synes fortsatt det er merkelig. At tallet på papiret er det som utgjør hva som er bra eller dårlig, sunnt eller farlig. Men for all del. Synes dere virkelig jeg har forandret meg så mye siden sist dere så meg? Siden tallet på papiret var et hakk mindre? Eller to for den del? Er jeg bedre? Kan vi være venner nå?

Noe i samme gate, men litt mer dramatisk, er dem som faller, eller bøyer seg totalt for dine føtter. Dem du får tvinnet stramt rundt lillefingeren, ofte også uten at det var din hensikt. Menneskelige tøfler som du kan be hoppe, og svaret du får er; ”hvor høyt?” Søtt er det jo. Man blir jo smigret? Man blir jo løftet opp over alle andre og det er nok nesten umulig å etter hvert ikke føle seg bedre enn vedkommende. Men then again; hvor gøy er det egentlig å aldri bli utfordret? Aldri måtte bidra? Bare få slengt alt, og mer til, opp i fanget?

 Så dukker det opp noe, eller kanskje mer direkte; noen. Noen som snakker i ”koder”. Et språk du føler du ikke helt forstår. Plutselig setter noen ”krav” til deg, og du blir utfordret. Først tenker du; ”Hvorfor skulle jeg bry meg? Hvem er nå dette menneske til å kreve ting av meg på denne måten? Jeg har da folk som gjør alt for meg uansett, og jeg trenger ikke løfte en finger. Hvorfor skulle jeg dra bry meg med noen som skal være vanskelig?” Noe slikt kan man fortelle seg selv. Og en stund kan det kanskje funke. Men for min del, ikke så lenge.

 For det er noe.. Spenning? Det å bli utfordret, det å måtte kjempe. Det å ikke ane hva verken du selv eller vedkommende egentlig vil. Egentlig er ute etter. Men allikevel.. Nysgjerrighet. Situasjonen er jo helt ny. Det å ikke ha noe som helst kontroll, men allikevel føle seg en smule kontrollert. Indirekte. Mystisk. Man ønsker å heve seg. Vise at man er den beste.

Men det er vanskelig. Det å ikke få noen svar. Ikke vite hvor man ligger i løypa. Hvor man er på vei. Jeg tenker mye på det, og det opptar en del tid. Konsentrasjon. Men hey, det er ikke noe å gjøre med. Og det er jo temmelig gøy egentlig. Ikke sant?

La meg bruke mennsker i denne sammenhengen; man møter noen og finner tonen. Det er nesten så man blir sjokkert over alle fellestrekk og man føler det nesten som om man har møtt et speilbilde av seg selv. I tiden som følger har man det, etter hva man selv tror, helt fantastisk, og det som ikke er det prøver man bare å bite i seg, for man tror det må være slik. Alt ser med andre ord ut til å være perfekt og tanken om at ting faktisk kunne vært enda bedre streifer en ikke engang.

Så plutselig, ut fra intet, dukker en annen opp. Der blir en kjemi, så sterk, slengt i trynet på en som en sterk motvind som tar fra en pusten. Man innser at den forrige personen likegodt kunne vært ens rake motsetning i forhold til dette nye mennesket. ALT stemmer. Man har det så fint at det å gå tilbake til den andre i stedet virker som tortur. Når man nå ser seg tilbake innser man at det  man heletiden har gjort er å vært stuck i en situasjon hvor man har prøvd å lære en katt å gi labb, for så å pluselig møte på en hund.

[ Utdrag fra samtale mellom meg og Sol natt til 6. juli ]

Jeg er absolutt ikke noe tilpassningsdyktig menneske. Er det noe jeg ikke gjør, så er det å inrette meg etter andre fordi det er “forventet” eller “vanlig etikette”. Liker jeg ikke noen prøver jeg ikke å late som om jeg gjør det. Det er falskt. Ekkelt. Patetisk. Slike mennesker gjør meg dårlig. Hvordan kan man da være sikker på om slike er sammen med deg fordi de vil, når de er så “høfflige” at de later som uansett..?

Familie og slekt. De du er født med. Man velger dem ikke fra starten og det å velge dem bort synes mange er vanskelig og nærmest umulig. Der føler man den ofte, trangen til å være hyggelig uansett om man synes onkel er en dritt og bestemor er ei hurpe. Jeg liker ikke det heller. Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal alt være så falskt? Synes folk virkelig det er bedre å få en falsk, kald klem, enn å ikke få en? Det er for meg uforståelig. Ekte, ærlige venner. DET er tingen! De som er sammen med deg fordi de VIL og sier ifra når noe er galt, i stedet for å bare smile tomt og late som alt er greit.

Mennesker er virkelig det beste, og værste, jeg vet.

Michael Jackson er død. Det tror jeg virkelig ingen kan ha unngått å få med seg nå. Og jeg må si at vi nok har mistet vår tids Elvis, uansett hvilket forhold man skulle ha til ham. Det er ikke til å protestere på. Nettopp det vil jeg skrive litt om nå;

Mange ganger får jeg høre at det og det bandet/den artisten “suger” og er “dritt-dårlig”. Dette gjelder alle slag; Whitesnake, Mötley Crüe, Kiss etc. og også Michael Jackson. Alt ettersom hvem man spør. Men joda, hver ENKELT kan si at “Jeg liker ikke vokalen” eller; “Det er ikke helt min greie”, men å komme å påstå at f.eks Michael ikke KUNNE det han holdt på med, og var talentløs blir virkelig å skyte seg selv i foten. For kjære lille venn, majoriteten motsier deg. Og det er der det ofte ligger. En ting er når vi snakker ferdigheter og talent, hver enkelts smak blir noe ganske annet.

- Man kan ikke krangle på suksess.